På tur med kano i Indre Troms (oppdatert 17.11.09)

I fjor høst dro vi på kanotur til Enare, og det ga virkelig mersmak. I år lånte vi to Ally-kanoer fra TSI Fjellgruppa (http://www.fjellgruppa.no/) og dro til Altevatn i indre Troms. Ruta vi padlet er tegnet inn med svart på kartet som er vist under. Dag 1: Vi parkerte ved dammen i enden av Altevatn. Hvordan 4 voksne mennesker med opppakning for ei uke i fjellet og 2 kanoer får plass i en Ford Fiesta er et kapittel for seg selv, men på en merkelig måte går det seg til. Bergans skryter av at kanoen lar seg montere på 10-15 minutter, og det gjør den sikkert også - hvis man har litt trening, men for tok det sikkert tre ganger så lang tid, men da de var ferdig monterte, hadde vi to flotte farkoster som skulle vise seg å tåle ekstremt mye juling i løpet av turen. Første etappe var å padle ca 17km til Storbukta hvorfra vi skulle bære kanoene 4 km og 100 høydemeter over til Gevnavassdraget. Vi kom litt sent i gang på tirsdagskvelden, så selv om vi hadde god medvind, klarte vi bare litt over halvparten før vi fant det fornuftig å gå i land pga mørk mørke og store bølger. Dag 2 våknet vi opp til 4 minusgrader og strålende sol over et fjelllandskap kledd i høstfarger. Noen av toppene hadde til og med et slør av snø rundt seg. Etter en solid frokost og svart kaffe padlet vi de resterende kilometerene på Altevatn før vi gikk i land og rigget kanoene for bæring. Det var store diskusjoner om hvorvidt vi skulle bære opppakning og kano i en eller to runder, men vi endte opp med å ta alt i ei vending, noe som skulle vise seg å gå greit. Nå ble det riktignok i praksis nesten to turer likevel siden noen litt over halvveis oppdaget at redningsvestene hadde falt av sekken...

Begge redningsvestene dukket heldigvis opp etter en drøy times leting, og sånn som det alltid er, så lå de ikke mer enn 50 meter fra der vi begynte å lete.  Etter en god pust i bakken bar vi kanoene videre den resterende kilometeren før vi temmelig slitne kunne sjøsette farkostene. Gleden var imidlertid kortvarig da det vannet vi padlet ut på ikke var større enn at vi krysset det på ti minutter, før vi igjen måtte tømme kanoene for utsyr og bære.  

Etter noen hundre meter kom vi  til en trivellig liten myrbekk som skulle ta oss nedover dalen først mot Haukvatnet og så i tur mot Geavdnajajävri. Denne bekken var ikke mer en maks 2 meter bred og slynget seg rolig gjennom myrer og kratt. JA! Kratt. Masse kratt. Vier av verste sort gjorde bekken nærmest usynlig enkelste steder, og selvfølgelig helt upadlbar. Vår kjentmann, hvis navn ikke skal henges ut på nett, kunne ikke huske at det var slik sist han gjorde denne turen. Det hjalp ikke at han ikke kunne huske det. Krattet var der like forbanna, og kanoene måtte igjen ut av det våte element. Utstyret måtte igjen pakkes på ryggen og kanoene bæres til neste åpne sted i bekken. Så var det på igjen. Jeg hadde vadestøvler på meg og gikk med kanoen i vannet der det var mulig. Innimellom kunne også anne glede seg over å få sitte på. Veldig behagelig og kanske herskaplig satt hun og drakk whisky der mens jeg gikk og geleidet kanoen sakte men sikkert mot neste kratt...

Det ble en lang dag før den helvetes bekken endelig munnet ut i åpent farvann, eller farbart vann om du vil. Den dagen som hadde begynt i strålende sol nede på Altevatn var nesten ikke til å kjenne igjen. Vinden stod hardt imot allrede rundt første nes og det regnet iskaldt på slitne og slultne kropper. Kjentmannen kunne ikke huske at det var så kaldt sist han gjorde denne turen. Mørket som begynte å tre frem gjorde også sitt til å legge en demper på stemniga i det vi begynte å sette opp teltene, gjøre opp ild og koke mat. Mat og tørre klær hjelper ofte godt på humøret. Det var heller ikke feil av oss å ha spart den siste øla til dette måltidet.

Morgenen etter tillot vi oss å ta det litt med ro før dagens etappe skulle tat til. Faktisk såpass med tid at jeg rakk å ta noen kast med stanga. Riktignok ikke noe fisk å få, men det var nå uansett ikke så dumt. Vinden hadde løyet i løpet av natten og snudd i riktig retning. Den blåste oss snart over Haukvatnet, og så bar det ned i ei ny elv med nye utfordringer. Vi  begynte med å sette oss grundig fast i elveosen (som kjentmannen ikke kunne huske var så grun - han sa at de padlet nok helt inn i kanten sist) før vi så oss nødt til å gå ut av kanoen å plaske nedover elva med denne hengende i foran oss i et tau. Denne elva var ikke mer enn toppen et par kilometer lang, så det gikk ganske fort. Vi fløtte oss gjennom de flotteste fiskekulper før vi til slutt kom ned på den 17 km lange Geavdnajajävri.

Også her hadde vi fin vind i ryggen. Anne og jeg begynte optimistisk å dorge med ei stang, men vinden tok på, og vi innså at vinden etterhvert ble for sterk for fisking. 

Turens lengste padleetappe skulle vise seg å bli unnagjort på på bare noen få timer. En stabil, sterk vind i ryggen ga oss etterhvert en voldsom fart. Bølgene ble ble større  og større, og innimellom så store at vi til tider ikke så den andre kanoen, men ettersom vinden samtidig blåste mot land kunne vi trygt fortsette ferden så lenge vi holdt oss nogenlunde landnært. Om vi skulle være så uheldige å gå rundt med en av kanoene, var det verste som ville skje at vi fikk oss en dukkert (noe som sikkert ikke hadde skadet noen av oss på dette tidspunktet uansett). 

I østre enden av Geavdnajajävri åpnet landskapet seg mer opp og vi så hvordan det begynte å falle ned i retning Leinavatn. Mellom Geavdna og neste vann var det kun en meter høydeforskjell og et kort padlbart elvestykke før vi stoppet hvilte litt. Merk dere Rannveig i fosterstilling på bildet under.

Til tross for at vi nå nærmet oss en 8 km lang elv som kjentmannen hadde forberedt oss på at ikke var padlbar (!!!), var vi nå med godt mot. En kollega av meg hadde fortalt skumle historier om kjempeørret i Geavdnajokka (elva), og det var gulerot nok for meg. Innholdet i sekkene, som muligens var litt for hardt pakket for denne type tur, begynte å bli lettere, og nå skulle jeg for alvor få nyte godt av vadestøvlene jeg hadde dratt med meg. I ei grunn, men stri og steinete elv skulle disse vise seg å bli et uvurderlig hjelpemiddel. Til stor frustrasjon for Anne kunne jeg vasse nedover elva og for det meste fløte kanoen på egenhånd. Frustrasjon for anne? Jo, ho ville jo også være med på moroa. For, fort gikk det likevel ikke. Kjentmannen fortalte at sist de var der hadde det ene paret gitt seg ivei og padle dette partiet. Det hadde gått mye fortere enn å fløte - ei lita stund, men så hadde de visst brukt ganske mye tid på å finne igjen alt utstyret da de kantet. Så, ja, vi valte den enkle, men kanskje litt kjedelige varianten som skulle vise seg å spise seg nedover elva med en fart på ca 1 km/t.

To km ned i elva slo vi leir med verdens mest innbydende kulp. Elva rant stri  og dyp i ene siden og bak store steiner under vann dannet det seg perfekte bakevjer for markfiske.  Høstfargene spilte i sine vakreste farger, og skyene som etterhvert lettet på sløret avslørte nysnø mot blå himmel på de høyeste toppene. Alt kratt,  slit, svette og tunge bører var brått glemt og de ekte smilene kom igjen frem. En stund kunne jeg nesten forstå hvordan vår veileder kunne klare å glemme så mange av hinderene underveis. 

Etter litt morgenstell og en kraftig frokost med kruttsterk kaffe, var det virkelig tid til å prøve fiskestanga. Jeg listet meg bort til innosen i hølen og ga meg til å studere. Hvor ville jeg stått om jeg var fisk? Bak den store steinen i midten ble nesten litt for opplagt, så jeg kikket inn mot land på andre siden. Der fløt stømmen litt roligere. Vannet var krystallklart og det var nesten så jeg mistet motet da jeg ikke så fisk. Med et forsiktig kast plasserte jeg søkket slik at marken ble liggende og svive inn under treene som lente seg dristig ut over elvebredden. Ikke noe napp, så med et bestemt nykk i stanga løftet jeg søkket opp fra bunnen og lot det drive en meter lenger ned.  En livlig 4 hg Geavdnaørret jafset i seg marken. Etter 20 minutters vider fisking lå den sammen med 2 andre på rundt 7 hg i lyngen og vente på sløyekniven. Det ble med disse tre. Jeg hadde på en adskillig større fisk, men den sleit seg av da søkket kilte seg mellom to steiner. Stygg sak.

Siste etappe ned elva fortsatte gjennom en fantastisk natur. Etterhvert som vi nærmet oss Leinavatn, fikk vi stadig lengre padleturer uten å måtte fløte. Den siste kilometeren fløt elva stille ned gjennom et morenelandskap der elva hadde gravd seg gjennom sandbankene som isen hadde lagt igjen over årene. I dette landskapet glemte vi alt som hadde vært slitsomt på turen, og da elva omsider fløt ut i et blikkstille Leinavatn, var det med med en bestemt følelse av at her kom vi til å dra tilbake. Det begynte imidlertid å bli mørkt, så vi holdt jevn fart ut over vannet på vei til statskog-hytta som ventet oss en 5 kms padleetappe unna. Der ventet TSI-fjellgruppa på oss med god mat og drikke som var kjørt inn med motorbåt over Altevatnet. Vi visste at de hadde fyrt opp både badstu og badestamp, så det var med kraft i åretakene vi dro ut over det store vannet.

Midt utpå vannet blåste begynte det å blåse opp. Som om noen hadde skrudd på en bryter forvandlet vannet seg fra å være blikk stille til å gå hvitt i bølgetoppene. Vinden økte på, og vi følte brått at vi fant oss i en situasjon vi ikke hadde kontroll over. Vi hadde vinden rett inn i baugen, og måtte gi all kraft i hvert åretak for å ha noen sjanse til å komme fremover. Avstanden ble etterhvert større mellom de to kanoene, og vi vurderte flere ganger om vi skulle padle inn mot land. Men å snu inn mot land innebar å legge kanoen med breisida mot vinden, og det hadde vi fryktelig lite lyst til. Med taktfaste "å HOI - å HOI" kunne vi etterhvert skimte land i halvmørket foran oss. Da vi kom i land, viste "land" seg å ikke være land, men ei lita øy. Vel vitende om at under en kilometer unna satt vennene våre og ventet på oss i ei varm hytte, tok vi til fornuft og innså at vi ikke kom til å nå frem før neste dag. Det er jo noe som  heter at man skal grave seg ned i tide, og det valgte vi å gjøre denne kvelden. Med 3 grader i vannet, har man ikke store sjansen til å klare seg om uhellet skulle være ute i mørket midt ute på vannet 6 mil fra bilvei. Da fikk heller komforen på "Villmarksslottet" til statskog vente.

Vi slo opp bare ett telt denne kvelden. Litt fordi vi hadde et lite håp om at vinden skulle løye like brått som den var kommet,  men også fordi det ikke var plass til stort mer på denne øya vi søkte ly på.

Dagen etter var vinden fremdeles sterk, men dagslyset og litt hvile gjorde at motet var noe bedre, og vi kunne padle de siste hundre meterne frem til statskoghytta www.inatur.no/infopages/00/15/48/52/Statskog-Leinahytta-i-Bardu.html

Her stod allerede fårikålen på kok, og dampen stod innbydende opp av badestampen. Men, først: Bading! Det var da det virkelig gikk opp for oss hvor galt det hadde gått om vi hadde veltet midt utpå vannet...

Gromørret på 2 kilo er ikke uvanlig i Indre Troms

TAKK FOR EN MINNEVERDIG TUR, RANNVEIG OG RUNE!

Fra en kveld på vestsida av Kvaløya

Kveldsstemning

Himmel og hav

17. maihelg på Arnøya

Velkommen til Akkarvik!

Akkarvik på Arnøya 16. mai

Rype i mainatt

Geitvika

Fuglefjell

Måsegg skal kokes i ca 13 minutter

- eller steikes som speilegg -

Havørn i Langfjorden

Med fluestang i Fjellfroskelva

Lars har funnet seg ei råk

Lars lager råk

Isfiske med fluestang

Isløsing i Barduelva

Lars ringte på fredag og sa at isen var begynt å gå i Barduelva. Fyren er fluefisker på sin hals, og jeg skønte at det ville være var nytteløst å prøve å overtale ham til å legge igjen vadebuksene til fordel for isbor denne helga. Det ble dårlig med fisk, men vi hadde en fantastisk tur, og gleder oss til å dra tilbake om noen uker når vi slipper å sette fluene fast i forbipasserende isflak.

Bursdag på Soltindvatn

Bursdagsbarn

Bilde av hele festen

Bursdagsfisk

Flere bilder fra India

Reisende til India kan deles i to kategorier. De som reiser for å oppleve en fremmed kultur og de med badeball og solhatt. Vi tilhører begge.

Stemningsbilder fra Tromsø

Med ryggsekk i Inda

Heisann!

Har endelig funnet en nettcafe som har nogenlunde brukbar forbindelse, og benytter anledningen til aa laste opp noen bilder fra de siste dagene. Denne sida har saa langt been dedikert til friluftsliv, men den neste mnd vil den borgarinord ogsaa fortelle om hva anne og borgar do i south east. Kan ikke love at det blir saa mange oppdateringer, men det kan be verdt aa sjekke innom av og til. Naa befinner vi oss i Fort Cochin i Kerala. Traff noen fiskere i gaar kveld som inviterte oss med paa "fisketur" med et sinnerikt notfiskesystem.


Chinese fishnets

Det var ikke rare fangsten de dro i land, men fangsten var ganske rar. 

India er et fargerikt land.  


Thanks a lot to the family running Edreena Chris Home Stay in Fort Kochi. We stayed with them four nights before we went on to Allappey. Thank you for your hospitality!

Høstjakt i Troms

10. september begynte småviltjakta. Første tur gikk til Senja. Med tanke på de høye besøkstallene på denne siden, så gir jeg derfor ikke noen detaljert beskrivelse av hvor vi jaktet. Vil jo helst ha rypefjellet for meg selv...
Vi var fire personer (Jan Vidar, Silje, Anne og meg) og to hunder som pakket oss inn i bilen vi får med på kjøpet når vi passer Kaiser. Likevel er det ikke langt unna at det var bedre plass der enn hva det pleier å være på en vanlig tur med Fia. Rune og en liten ekspedisjon fra fjellgruppa (www.fjellgruppa.no) tok buss fra byen og møtte oss på fjellet. Som vanlig kom vi oss sent fra Tromsø, så det be til at vil ikke gikk ut i terrenget før på lørdagsmorgenen. Men da kom vi oss til gjengjeld styggtidlig ut. Og det var jammen verdt det, for man skal stå tidlig opp om morgenen om man skal se mer ryper enn det vi gjorde den dagen! Med blytung sekk gikk vi ikke noen store omveier fra bilen til campplassen vi hadde avtalt med Rune. Der sattte vi opp teltet, og mannet (og kvinnet) oss opp til å ta fatt på steinura. For det er i steinura man finner rypene. Jo verre det er å ta seg frem, og jo dårligere odsene virker for at man skal komme seg helskinnet ned igjen, desto større sjanse er det for å finne fugl. Slår bare ikke feil! Dette er sansynligvis også mye av grunnen til at rypebestanden tåler det store jaktpresset som den utsettes for. Store mengder fugl oppholder seg på steder som ikke er tilgengelige for jegere.

Selv om vi gikk ganske rett opp til leirplassen, så vi litt fugl på vei inn i terrenget, og forhåpningene steg. Det var i alle fall 2-3 fugl i området. Det hjelper godt på motivasjonen å vite at det ikke er helt tomt. I fjor hadde Henrik og jeg oss en jakttur til Arnøya/Skibottendalen hvor vi gikk i 4 dager uten å se mer enn 3 ryper. Sånt noe tærer på både selvtillit og jaktlyst i lengden. Etter å ha fått campen på plass satte vi kursen mot fjellrypa. Etter å ha gått i en drøy time støkte hadde Jan Vidar fått skutt seg en hare og jeg hadde støkt det første kullet. Men det så en stund ganske dystert ut. Fuglene lettet på 200 meters avstand og ville slettes ikke være med på leken.



Alt i alt så vi ikke så mye fugl før vi kom inn i ei fjellside med relativt mye vegetasjon av bjørkekratt. Her løstnet det derimot til gangs! Årets første skuddsjanse ble godt tatt vare på, jeg kunne stolt legge en gråspraglete fugl i rypenettet. Denne fuglen fikk etter hvert selskap av 2 artsfrender før skumringen minnet oss på at vi hadde et godt stykke å gå før vi var tilbake i campen. På vei tilbake så jeg plutselig noe 100 meter fremme i silhuett mot solnedgangen. På en stein satt en enslig stegg og speidet utover dalen. Et helt fantastisk syn! Så fantastisk at da jeg etter en halv times sniking i ura endelig kom på skuddhold, vurderte jeg å heller plukke frem kameraet. Men det ble ikke noe av, og også denne ble omhyggelig plassert i nettet sammen med de tre andre før vi gikk hjem.

Dagen etter var vi mildest sagt slitne i kroppen, og det tok lang tid før vi fikk stablet oss på beina. Jan Vidar valgte å holde senga, noe han egentlig også ga ganske tydelig uttrykk for allerede etter første jaktdag. Da hadde det allerede smelt to skudd som kunne tyde på at noen var kommet oss i forkjøpet. Pokker! Det er det verste som er å føle at man går og jaker på restene etter andre. Vi gjorde nå likevel et forsøk og gikk tilbake til samme terrenget som vi var i første dag. Mens vi første dagen hadde sett et sted mellom 200 og 300 fugl her, så vi ei enslig rype, mens vi jevnt og trutt hørte skudd bunnen av dalen. Neste gang går vi kanskje ikke to dager på rad i samme terreng?

Det har så langt blitt tre fine helger på jakt. TJFs hytte på Molnes på Kvaløya tjente som utgangspunk for den andre turen. Anne og jeg tok med oss to ryper fra helga før som middagsbackup i tilfelle jaktlykka ikke skulle slå til. Og det gjorde vi lurt i. Vi så riktignok et stort lirypekull, men det ble med en bom, og det var det nærmeste vi kom fugl denne helga.

Den så langt siste turen ble lagt til Arnøya. Her har jeg tidligere år vist seg å kunne være stor variasjon i rypebestanden. De to første årene så vi bra med fugl, men det tredje året var det knapt ei fjær å se. Harebestanden er likevel enorm. På 60-tallet var det en luring som fant på å sette ut noen harer på øya, og siden har bestanden vokst vanvittig. Havørna er nemlig harens eneste naturlig fiende på Arnøya.

Jeg kjørte ut med farfar på torsdags morgen, og Anne skulle komme etter med båt etter jobb på fredagen. Slik ble det likevel ikke for Anne ble beordret til å jobbe nattevakt fredag til lørdag.
Fredagen gikk jeg ut idet det begynte å lysne. Det tok ikke lang tid før den første haren hoppet ut av buskene, men denne fikk lov å hoppe i fred ettersom jeg visste at det kom til å by seg flere muligheter. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å ha mer vekt i sekken enn nødvendig når jeg skulle ta fatt på stigningene. På vei til et område som jeg har hatt god erfaring med tidligere støkte jeg orrfugl flere ganger, men holdene var for lange. Allerede før jeg var kommet frem til målet kunne jeg høre kaklingen fra liryper, og spenningen steg flere hakk. Kunne det virkelig være tilfelle at jeg kom til å finne bra med fugl? Jo da, det var fugl over alt. Store kull, små kull, enslige fugl, orfugl og harer i ei salig blanding. Etter mye dårlig skyting og en god porsjon uflaks kunne jeg likevel telle opp 3 fugl i sekken da jeg vendte hjemover. På vei over fjellet tilbake til farfar gikk jeg opp flere flokker med fjellryper, men holdene ble litt vel lange.
Etter turen på Senja trodde jeg at jeg hadde lært at det ikke lønte seg å gå i samme terreng to dager på rad, men den gang ei. Spenningen og forventningene var for stor til at jeg kunne la være. Jeg gikk tilbake der jeg hadde vært dagen før og opplevde en akkurat like fantastisk dag. Før klokka var blitt 10 hadde jeg hatt 100 % uttelling på de tre skuddmulighetene som hadde bydd seg og bar 2 harer og ei rype i sekken. Da dagen var omme, kunne jeg stolt trekke frem fem liryper og to harer av sekken da farfar spurte hvordan det hadde gått. Er det dette man kaller en bag limit – når det ikke er plass til mer i sekken?



Denne siste jaktturen til Arnøya skriver seg høyt opp på lista over de største friluftsopplevelsene jeg noen gang har hatt. Jeg fikk oppleve en fantastisk nordnorsk natur kledd i høstfarger og en viltbestand jeg aldri har sett maken til.