Høstjakt i Troms

10. september begynte småviltjakta. Første tur gikk til Senja. Med tanke på de høye besøkstallene på denne siden, så gir jeg derfor ikke noen detaljert beskrivelse av hvor vi jaktet. Vil jo helst ha rypefjellet for meg selv...
Vi var fire personer (Jan Vidar, Silje, Anne og meg) og to hunder som pakket oss inn i bilen vi får med på kjøpet når vi passer Kaiser. Likevel er det ikke langt unna at det var bedre plass der enn hva det pleier å være på en vanlig tur med Fia. Rune og en liten ekspedisjon fra fjellgruppa (www.fjellgruppa.no) tok buss fra byen og møtte oss på fjellet. Som vanlig kom vi oss sent fra Tromsø, så det be til at vil ikke gikk ut i terrenget før på lørdagsmorgenen. Men da kom vi oss til gjengjeld styggtidlig ut. Og det var jammen verdt det, for man skal stå tidlig opp om morgenen om man skal se mer ryper enn det vi gjorde den dagen! Med blytung sekk gikk vi ikke noen store omveier fra bilen til campplassen vi hadde avtalt med Rune. Der sattte vi opp teltet, og mannet (og kvinnet) oss opp til å ta fatt på steinura. For det er i steinura man finner rypene. Jo verre det er å ta seg frem, og jo dårligere odsene virker for at man skal komme seg helskinnet ned igjen, desto større sjanse er det for å finne fugl. Slår bare ikke feil! Dette er sansynligvis også mye av grunnen til at rypebestanden tåler det store jaktpresset som den utsettes for. Store mengder fugl oppholder seg på steder som ikke er tilgengelige for jegere.

Selv om vi gikk ganske rett opp til leirplassen, så vi litt fugl på vei inn i terrenget, og forhåpningene steg. Det var i alle fall 2-3 fugl i området. Det hjelper godt på motivasjonen å vite at det ikke er helt tomt. I fjor hadde Henrik og jeg oss en jakttur til Arnøya/Skibottendalen hvor vi gikk i 4 dager uten å se mer enn 3 ryper. Sånt noe tærer på både selvtillit og jaktlyst i lengden. Etter å ha fått campen på plass satte vi kursen mot fjellrypa. Etter å ha gått i en drøy time støkte hadde Jan Vidar fått skutt seg en hare og jeg hadde støkt det første kullet. Men det så en stund ganske dystert ut. Fuglene lettet på 200 meters avstand og ville slettes ikke være med på leken.



Alt i alt så vi ikke så mye fugl før vi kom inn i ei fjellside med relativt mye vegetasjon av bjørkekratt. Her løstnet det derimot til gangs! Årets første skuddsjanse ble godt tatt vare på, jeg kunne stolt legge en gråspraglete fugl i rypenettet. Denne fuglen fikk etter hvert selskap av 2 artsfrender før skumringen minnet oss på at vi hadde et godt stykke å gå før vi var tilbake i campen. På vei tilbake så jeg plutselig noe 100 meter fremme i silhuett mot solnedgangen. På en stein satt en enslig stegg og speidet utover dalen. Et helt fantastisk syn! Så fantastisk at da jeg etter en halv times sniking i ura endelig kom på skuddhold, vurderte jeg å heller plukke frem kameraet. Men det ble ikke noe av, og også denne ble omhyggelig plassert i nettet sammen med de tre andre før vi gikk hjem.

Dagen etter var vi mildest sagt slitne i kroppen, og det tok lang tid før vi fikk stablet oss på beina. Jan Vidar valgte å holde senga, noe han egentlig også ga ganske tydelig uttrykk for allerede etter første jaktdag. Da hadde det allerede smelt to skudd som kunne tyde på at noen var kommet oss i forkjøpet. Pokker! Det er det verste som er å føle at man går og jaker på restene etter andre. Vi gjorde nå likevel et forsøk og gikk tilbake til samme terrenget som vi var i første dag. Mens vi første dagen hadde sett et sted mellom 200 og 300 fugl her, så vi ei enslig rype, mens vi jevnt og trutt hørte skudd bunnen av dalen. Neste gang går vi kanskje ikke to dager på rad i samme terreng?

Det har så langt blitt tre fine helger på jakt. TJFs hytte på Molnes på Kvaløya tjente som utgangspunk for den andre turen. Anne og jeg tok med oss to ryper fra helga før som middagsbackup i tilfelle jaktlykka ikke skulle slå til. Og det gjorde vi lurt i. Vi så riktignok et stort lirypekull, men det ble med en bom, og det var det nærmeste vi kom fugl denne helga.

Den så langt siste turen ble lagt til Arnøya. Her har jeg tidligere år vist seg å kunne være stor variasjon i rypebestanden. De to første årene så vi bra med fugl, men det tredje året var det knapt ei fjær å se. Harebestanden er likevel enorm. På 60-tallet var det en luring som fant på å sette ut noen harer på øya, og siden har bestanden vokst vanvittig. Havørna er nemlig harens eneste naturlig fiende på Arnøya.

Jeg kjørte ut med farfar på torsdags morgen, og Anne skulle komme etter med båt etter jobb på fredagen. Slik ble det likevel ikke for Anne ble beordret til å jobbe nattevakt fredag til lørdag.
Fredagen gikk jeg ut idet det begynte å lysne. Det tok ikke lang tid før den første haren hoppet ut av buskene, men denne fikk lov å hoppe i fred ettersom jeg visste at det kom til å by seg flere muligheter. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å ha mer vekt i sekken enn nødvendig når jeg skulle ta fatt på stigningene. På vei til et område som jeg har hatt god erfaring med tidligere støkte jeg orrfugl flere ganger, men holdene var for lange. Allerede før jeg var kommet frem til målet kunne jeg høre kaklingen fra liryper, og spenningen steg flere hakk. Kunne det virkelig være tilfelle at jeg kom til å finne bra med fugl? Jo da, det var fugl over alt. Store kull, små kull, enslige fugl, orfugl og harer i ei salig blanding. Etter mye dårlig skyting og en god porsjon uflaks kunne jeg likevel telle opp 3 fugl i sekken da jeg vendte hjemover. På vei over fjellet tilbake til farfar gikk jeg opp flere flokker med fjellryper, men holdene ble litt vel lange.
Etter turen på Senja trodde jeg at jeg hadde lært at det ikke lønte seg å gå i samme terreng to dager på rad, men den gang ei. Spenningen og forventningene var for stor til at jeg kunne la være. Jeg gikk tilbake der jeg hadde vært dagen før og opplevde en akkurat like fantastisk dag. Før klokka var blitt 10 hadde jeg hatt 100 % uttelling på de tre skuddmulighetene som hadde bydd seg og bar 2 harer og ei rype i sekken. Da dagen var omme, kunne jeg stolt trekke frem fem liryper og to harer av sekken da farfar spurte hvordan det hadde gått. Er det dette man kaller en bag limit – når det ikke er plass til mer i sekken?



Denne siste jaktturen til Arnøya skriver seg høyt opp på lista over de største friluftsopplevelsene jeg noen gang har hatt. Jeg fikk oppleve en fantastisk nordnorsk natur kledd i høstfarger og en viltbestand jeg aldri har sett maken til.

Myggtur til Dividalen

Først vil jeg rette opp en liten feil i forrige innlegg. Vi forandret planene og dro på fisketur til Dividalen. Dividalen er inngangsporten til fiskeparadiset i Anjavassdalen hvor det hvert år blir tatt røyer opp i mot 5 kg. Jeg har lenge ønsket å legge turen til Voumavannet og Anjavannet, men ettersom det forutsetter en dagsmarsj i hver ende av turen, har det vært vanskelig å få det til. Denne helga bestemte vi oss likevel for å gjøre et forsøk. Fra parkeringsplassen ved enden av skogsbilveien opp fra Frihetsli er det 19 langs Nordkalottleden til Vouma. Anne og jeg gikk inn til Ole Nergårdbua på fredag kveld. Vi hadde egentlig planer og må ligge under åpen himmel, men da den åpne hytta dukket opp foran oss passet det jo egentlig greit.

Da vi stoppet opp utenfor hytta, fikk vi en merkelig følelse av at vi ikke var alene. Foruten Kaiser, som hadde vært med på å holde tempoet, oppdaget vi at noen haddde fulgt etter oss. Vi løftet blikket og så nedover dalen og så noe stort og svart som kom nærmere: Ei sky av svermende, blodtørstige mygg som hadde fulgt oss fra parkeringsplasen. Vi stormet inn i hytta og etter en halv times intens myggkalsking så det igjen ut til at vi hadde fått hytta for oss selv. Vi fyrte i ovnen og laget oss et bedre måldtid.
Da vi omsider skulle legge oss, oppdaget vi at vi hadde gjort en skikkelig brøler. Hytta var blitt god og varm. Veldig varm. Faktisk så varm at det ikke var mulig å ligge i soveposen. I utgangspunkte ikke noe stort problem, men det viste seg at hytta ikke var tett og at myggen klarte å finne veien inn i hytta likevel. Det ble ei lang natt med lite søvn. Kanskje ikke noe søvn i det hele tatt. Jevnt og trutt summet myggen over senga. Så fort vi duppet av et lite øyeblikk, benyttet den anledningen til å sette seg ned. Kaiser fikk heller ikke fred. Hele natta gikk han urolig rundt på gulvet og glefset etter plageåndene.

Etter frokost neste dag bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å gå til Vouma. Vi var klar over at det kom til å bli mye gåing og lite fisking, men to tre timer fisking i dette vannet var kanskje verdt å gå det siste 13 km for. Om vi ikke skulle komme oss helt frem til Vouma, skulle jo likevel mulighetene være mange langs Anjavasselva som renner langs stien.

Vi begynte å gå. Det var fantastisk sommervær. Nesten litt i varmeste laget, men i Nord-Norge skal vi ikke klage på varmen. For å korte ned historien litt, kan jeg allerede avsløre at vi kom oss aldri til Vouma. Vi fikk faktisk ikke så mye som kastet et eneste kast med slukstanga hele dagen. Selv på høylys dag med litt trekk i lufta var myggplagen så intens at det var ikke en gang råd å få satt seg ned og spise nista. Huff... Etter ca 9 km fant vi ut at dette ikke var til å holde ut, og vi bestemte oss for å evakuere og komme oss hjem. Aldri før har jeg gått så lang så fort. Myggen beit gjennom gore-tex og alt som var. Verst gikk det utover fremsiden av lårene og skuldrene. På lårene var det så tett med stikk at de kunne ikke skilles fra hverandre. Kaiser var bitt til blods under magen og var heller ikke særlig fornøyd. Ser ikke bort i fra at dette kanskje var siste gang vi drar til indre Troms første uka i juli.

Med Zuzana på sighseeing i Troms

Forrige helg hadde Silje besøk av slovakiske Zuzana. Det ble mye sightseeing i området rundt Tromsø, og jeg har tatt meg friheten å legge ut noen av bildene Zuzana tok i løpet av oppholdet. På lørdagen pakket vi Fia og kjørte til Brensholmen og tok ferje til Botenhavn på Senja for å utforske yttersiden av denne fantastiske øya. Alle bildene i dette innlegget er tatt av Zuzana.

Nå skal jeg pakke sekken for å dra til Arnøya og besøke farfar. God helg!

Farvel isfiske - sees til neste år!

Senja er kanskje noe av det flotteste dette landet har å by på hva natur angår. Jeg drister meg til å sitere Wikipedia: ”Senja er kjent for sitt varierte landskap og har blitt kalt et Norge i miniatyr. Yttersiden er preget av dramatiske fjell som stuper rett ned i havet, men også av idyllisk skjærgård og flotte sandstrender. På innsiden finner man fruktbar jord og et vennlig landskap med bølgende åser og bjørkeskog. Inne i dalene ligger trivelige bygder og småbruk. Sør-Senja er berglendt med svaberg og furuskog. Her ligger også Ånderdalen nasjonalpark.”

Denne voldsomme variasjonen i naturen fikk vi virkelig oppleve på denne turen. Vi bodde i Sifjord hos foreldrene til min gode venn Jan Vidar. Her var det ikke så mye som en snøflekk, men etter 5 minutter i bil befant vi oss midt i et landskap fremdeles dekket av snø.

I høst fikk jeg muligheten ved et par anledninger til å jakte rype på denne fascinerende øya sammen med Jan Vidar. Han har krypt rundt i fjell og fjære i Sifjorden her på øya siden han var en neve stor og kunne, sammen med faren Asmunn, guide en ivrig jeger frem i et storslått og spennende jaktterreng. Jaktturene ga mersmak og da sifjordingene i tillegg begynte å fortelle om hvordan området bugnet over av gode ørretvann, var jeg ikke i tvil om at her kom jeg til å bli å finne med markboks og fiskestang i hånda så fort muligheten skulle by seg.

Da vi pakket i bilen fredag 11. mai med isfiske i tankene, var det imidlertid med en viss skepsis. Tøvær og sol har herjet nord-norge den siste tiden, og vi var ikke helt overbevist om isen ville bære. Asmund mente derimot at isen var trygg om vi bare klarte å komme oss av land. Den hadde begynt å sprekke opp langs kantene, og vi kunne regne med å bli våte på beina. Men, vi kom oss på isen uten store komplikasjoner, og våre lokalkjente hadde selvfølgelig rett; isen på Mitre Kapervannet var minst en meter tykk. Fiskelykken var kanskje ikke helt i ypperste klasse denne gangen, men når vi får oppleve to dager med sterk sol og god temperatur, kaffe på termos og farge på tromsøblek hud, spiller egentlig fangsten liten rolle.

Vi takker Lillian og Asmunn (vertskapet i Sifjord) for ei fantastisk helg og gleder oss allerede til å komme tilbake ved en senere anledning!

Med mamma og pappa til Elvestua

Vi har hatt besøk av mamma og pappa i helga, og valgte og tilbringe helga på Elvestua. Det ble litt skiturer, mye fisking, god mat og gode stunder i aprilsola.

Mamma kan mange historier om folk som har gått gjennom isen, og de er hun godt å fortelle. Hun kan også mange sikkerhetsregler om hvordan man tryggest mulig kan krysse vann vinterstid, og disse lærte hun villig bort. For uinvidde lesere kan jeg fortelle at det kan for eksempel dreie seg om å gå med løse bindinger og minst mulig reimer på sekken. For all del, mamma, det er viktig å være trygg når man går på isen, og jeg skal for all ettertid huske den turen da vi alle skulle krysse en 100 meters brei kulp og jeg boret hull for hver 10. meter for å vise at isen ér trygg, og du likevel tvilte og ikke falt til ro før du hadde spurt en forbipasserende same om isen kom til å være trygg de neste dagene (etter at vi alle hadde krysset kulpen flere ganger allerede). Dette er isvett, mamma! Best å være på den sikre siden!
Men etter å ha blitt beroliget av samen, gikk alt så mye bedre og isen viste seg å være så trygg at selv mor kunne spankulere rundt med kaffekoppen og nyte det gode været. Pappa stakk av med premien for størst og flest fisk denne gangen, og vi slapp å varme opp får i kålen på lørdagskvelden, og kunne heller nyte fløtestekt ørret. Vi passet på å sette ut nok ståsnører til å være sikre på å berge middagen, og det gjorde vi, selv om bettet nok var preget av godvær og isløsing. Mistenker at mye fisk hadde trukket ut i det åpne vannet, men vi fikk nå likevel en absolutt akseptabel fangst.

Med oss på turen hadde vi den 2 år gamel Alaska huskyen Kaizer. En trivellig, stor svart firbent sak som skal bo hos oss i noen uker mens matmor er i Danmark. Han var riktig et herlig syn der han hoppet avgårde med kløv på ryggen og anne på slep. Mens pappa og jeg dro fisk, dro Kaizer Anne rundt og rundt på isen i full fart og til stor glede for begge to:

Videoen under er en god demonstrasjon på latmannsfiske med ståsnøre etter ørret. Vi kunne kanskje også ha filmet de mange timene vi sitter og drikker kaffe og venter på at det skal begynne å nappe i pinnen, men det ville nok blitt litt kjedelig i lengden.

En søndagsmorgen i slutten av april i indre Troms.

Mamma og Kaizer nyter utsikten. Nede på isen kan vi skimte Anne og pappa som får fisk.

Pakkeliste

Jeg har sansen for å ha ei liste når jeg skal pakke tursekken. Jeg har hatt mange lister opp igjennom, men de forsvinner stort sett, og så er det på an igjen med å lage nye lister. Noe som selvfølgelig resulterer i en del turer der jeg ikke har fått med meg alle de geniale tingene. Men, selv om mange på 90-tallet mente at internett kom til å bli en flopp, mener jeg at nettet er kommet for å bli. Derfor legger jeg nå pakkelista ut her for å ikke rote den bort.
Lista inneholder mye som er unødvendig på de fleste turer, men den er ment som en "aha, ja, det må jeg ha med-liste", og ikke den perfekte pakkelista for enhver tur.

Telt
Sovepose
Liggeunderlag / hengekøye
Fjellduk

Div. ullundertøy
Fleecejakke
Finlandshette/ballaklava
Lette hansker til hausing
Varme votter med overtrekk
Håndkle
Tannbørst
Toalettpapir
Myggspray, myggnett, myggspiral 
Kniv
Øks/sag
Hvis fisketur: Isbor, slukboks/flueboks, stenger, maggot/mark, hov, noe å ha fisken i
Krydder/steikesmør/folie
Røykeovn + rødsprit
Kart & kompass
 

Kokeri + drifstoff

Zalo og børste

Tallrikslåda m/snyltekopp
Vannflaske
Termos
Førstehjelputstyr
Kamera og ekstra batterier
Hodelykt
Stearinlys
Fyrtøy
Gamasjer

Skismøring / Smøringsfjerner

Solkrem

Repsett og strips til Ally

kikkert
Kamera (fulladet batteri!) og stativ

Besøksvåren 2007 og påsketurer til Fjellfroskvannet

Påsketur, ingenting er som påsketur…
Etter å ha gjort ferdig praksisen på Sommerlyst ungdomsskole, gjorde det godt med påskeferie. Fullført praksis ble feiret som seg hør og bør sammen med min klassekamerat Hans-Kristian. Denne våren ser ut til å bli den store besøksvåren. Svigermor, Anne Karin, sparket det hele i gang, søstra til Anne fulgte det opp to uker senere. Espen kommer på besøk 13. april for å prøve isfiske, og mamma og pappa kommer neste helg igjen.

Værmeldinga for påska var ikke så all verdens, men den var ikke verre enn at jeg tok sjansen på å dra alene på noen småturer med overnatting under åpen himmel i indre Troms. Vi har tidligere vær på tur til Fjellfroskvannet i Målselv kommune, men da var skydekket så lavt og fisket så dårlig, at jeg følte det var på sin plass å gi dette området en ny sjanse til å vise seg fra en ny og bedre side. Første turen fant sted fra tirsdag til onsdag i påskeuka. Jeg måtte jo hjem for å se Roma - United (noe som skulle vise seg å bli en sørgelig affære). Fiskelykken var bedre nå enn forrige tur. Det ble noen finne ørreter og noen smårøyer.

Anne skulle jobbe mesteparten av påska, så på lørdagen pakket jeg på nytt sekken og dro tilbake til samme området – denne gangen med buss til Heia. Jeg hadde planer om å gå på ski fra bussen til Fjellfroskvann (13 km), men var heldig og fikk haik med ei koselig farmor som skulle samme vei. Jeg hadde basert meg på fisk til middag, men det skulle vise seg å ikke være så lurt. Først på søndagen klarte jeg å få halt opp tre små røyer som alle sammen fikk god plass ved siden av hverandre steikepanna. Utpå dagen på søndagen gikk jeg lei av å ligge å pilke smårøyer og tok på meg skiene og fulgte elveløpet fra Fjellfroskvannet ned til nedre Lombola. På vei ned møtte jeg en lokal kar som mente at der var det bare ørret og at den var veldig vanskelig å få på kroken. Vanskeligere enn røya kan den da vel umulig være, tenkte jeg for meg selv og borret tre hull og satte ståsnører med mark og gikk tilbake til teltet.

Dagen etter stod det 3 fine ørreter og ventet på å bli tatt av kroken. Jeg agnet på nytt og fikk kjapt enda en fin ørret. Da jeg gikk opp igjen til Fjellfroskvannet, håpet jeg på å treffe samme fyren. Ville si til han at om han lærte meg å fiske røye, skulle jeg si hvordan man får ørret. Så selvfølgelig ikke noe til mannen…

I løpet av dagen kom Hans-Kristian, Anne, Silje og Kirsti med hund og det ble vel egentlig mer prating enn fisking. Jeg fikk ei fin røye opp i hullet, men måtte finne meg i å bli vått opp til skuldra da jeg prøvde å få tak i den da den snudde og svømte ned i hullet igjen. Røyefiske, enkelt? Jadda…

Vi dro tilbake på tirsdag ettermiddag for å få med oss returoppgjøret mellom United og Roma. Og hvilken fotballfest! 7 – 1 til United! Tror ikke den kampen trenger ytterligere beskrivelse.

Ei helg på Gállajávri

Gállajávri ligger i toppen av Skibottendalen noen timers skitur fra parkeringsplassen på grensa til Finland. Anne skulle ha jobbehelg, så det ble Kirsti, Akita og jeg som kjørte avsted i Fia denne gangen. Vi kom avgårde fra byen i 15-tida, så det var godt mørkt da kom inn til enden av Gállajávri og begynte å slå opp teltet i et storslått nordlys.
Jeg har aldri vært særlig fan av teltliv og har stort sett sverget til fjellduk og åpen himmel, men etter denne turen har jeg blitt av en helt annen oppfatning: Teltlivet om vinteren er, så rart det enn kan høres, mye mer komfortabelt enn telting sommerstid. Om sommeren våkner man gjerne opp med en sol som har varmet teltet opp til å bli en bakerovn, eller at nattens nedbør har gjort teltet plask vått og trasig. Vinterstid slipper man alt dette, og man får i tillegg mye bedre plass fordi vi kan grop i ytterteltet. Da får du også en gjerne en herlig kjøkkenbenk hvor du kan brenne stearinlys og lagemat. Fra innerteltet kan du sitte og dingle med beina, og selv om det er stjerneklart og kaldt som fy ute, sørger stormkjøkkenet for å skape en god temperatur inne i teltet. Er man blant de heldige som eier en primus, blir det sikkert enda varmere.

Fisket var så som så denne ganga. Det vil si, det var nok av fisk i vannet, men det var ikke så lett å få den til å bite. Kirsti og jeg fikk begge en ny art på artslista: Lake. En merkelig fisk som gjerne omtales som ferskvannstorsken. Første dagen fikk vi bare 3 små laker, så fløtestekt røye ble byttet ut med pølser i fløtesaus. En liten nedtur kanskje? Dagen etter fikk vi noen smårøyer, men storfangst ble det likevel ikke. Vi boret i innosen. Det nappet litt i ny og ne, men det var vanskelig å få fisken til å sitte. Da vi la oss på magen og kikket ned i hullet, så vi at det var fisk innom rett som det var. Den var rett og slett bare nysgjerrige, men ikke sultne nok til å bite. Litt frustrerende kanskje, men likevel utrolig spennende å ligge å pilke og se hvordan fiske reagerte på de forskjellige fiskeredskapene.

Noen flere bilder fra turen:

Kart over området kommer dersom jeg får lov av geoNorge til å bruke kart fra deres karttjeneste.

Noen av Kirstis bilder: