I fjor høst dro vi på kanotur til Enare, og det ga virkelig mersmak. I år lånte vi to Ally-kanoer fra TSI Fjellgruppa (http://www.fjellgruppa.no/) og dro til Altevatn i indre Troms. Ruta vi padlet er tegnet inn med svart på kartet som er vist under. 
Dag 1: Vi parkerte ved dammen i enden av Altevatn. Hvordan 4 voksne mennesker med opppakning for ei uke i fjellet og 2 kanoer får plass i en Ford Fiesta er et kapittel for seg selv, men på en merkelig måte går det seg til. 
Bergans skryter av at kanoen lar seg montere på 10-15 minutter, og det gjør den sikkert også - hvis man har litt trening, men for tok det sikkert tre ganger så lang tid, men da de var ferdig monterte, hadde vi to flotte farkoster som skulle vise seg å tåle ekstremt mye juling i løpet av turen. 
Første etappe var å padle ca 17km til Storbukta hvorfra vi skulle bære kanoene 4 km og 100 høydemeter over til Gevnavassdraget. Vi kom litt sent i gang på tirsdagskvelden, så selv om vi hadde god medvind, klarte vi bare litt over halvparten før vi fant det fornuftig å gå i land pga mørk mørke og store bølger.
Dag 2 våknet vi opp til 4 minusgrader og strålende sol over et fjelllandskap kledd i høstfarger. Noen av toppene hadde til og med et slør av snø rundt seg. Etter en solid frokost og svart kaffe padlet vi de resterende kilometerene på Altevatn før vi gikk i land og rigget kanoene for bæring. Det var store diskusjoner om hvorvidt vi skulle bære opppakning og kano i en eller to runder, men vi endte opp med å ta alt i ei vending, noe som skulle vise seg å gå greit. Nå ble det riktignok i praksis nesten to turer likevel siden noen litt over halvveis oppdaget at redningsvestene hadde falt av sekken...
Begge redningsvestene dukket heldigvis opp etter en drøy times leting, og sånn som det alltid er, så lå de ikke mer enn 50 meter fra der vi begynte å lete. Etter en god pust i bakken bar vi kanoene videre den resterende kilometeren før vi temmelig slitne kunne sjøsette farkostene. Gleden var imidlertid kortvarig da det vannet vi padlet ut på ikke var større enn at vi krysset det på ti minutter, før vi igjen måtte tømme kanoene for utsyr og bære. 
Etter noen hundre meter kom vi til en trivellig liten myrbekk som skulle ta oss nedover dalen først mot Haukvatnet og så i tur mot Geavdnajajävri. Denne bekken var ikke mer en maks 2 meter bred og slynget seg rolig gjennom myrer og kratt. JA! Kratt. Masse kratt. Vier av verste sort gjorde bekken nærmest usynlig enkelste steder, og selvfølgelig helt upadlbar. Vår kjentmann, hvis navn ikke skal henges ut på nett, kunne ikke huske at det var slik sist han gjorde denne turen. Det hjalp ikke at han ikke kunne huske det. Krattet var der like forbanna, og kanoene måtte igjen ut av det våte element. Utstyret måtte igjen pakkes på ryggen og kanoene bæres til neste åpne sted i bekken. Så var det på igjen. Jeg hadde vadestøvler på meg og gikk med kanoen i vannet der det var mulig. Innimellom kunne også anne glede seg over å få sitte på. Veldig behagelig og kanske herskaplig satt hun og drakk whisky der mens jeg gikk og geleidet kanoen sakte men sikkert mot neste kratt...
Det ble en lang dag før den helvetes bekken endelig munnet ut i åpent farvann, eller farbart vann om du vil. Den dagen som hadde begynt i strålende sol nede på Altevatn var nesten ikke til å kjenne igjen. Vinden stod hardt imot allrede rundt første nes og det regnet iskaldt på slitne og slultne kropper. Kjentmannen kunne ikke huske at det var så kaldt sist han gjorde denne turen. Mørket som begynte å tre frem gjorde også sitt til å legge en demper på stemniga i det vi begynte å sette opp teltene, gjøre opp ild og koke mat. Mat og tørre klær hjelper ofte godt på humøret. Det var heller ikke feil av oss å ha spart den siste øla til dette måltidet.
Morgenen etter tillot vi oss å ta det litt med ro før dagens etappe skulle tat til. Faktisk såpass med tid at jeg rakk å ta noen kast med stanga. Riktignok ikke noe fisk å få, men det var nå uansett ikke så dumt. Vinden hadde løyet i løpet av natten og snudd i riktig retning. Den blåste oss snart over Haukvatnet, og så bar det ned i ei ny elv med nye utfordringer. Vi begynte med å sette oss grundig fast i elveosen (som kjentmannen ikke kunne huske var så grun - han sa at de padlet nok helt inn i kanten sist) før vi så oss nødt til å gå ut av kanoen å plaske nedover elva med denne hengende i foran oss i et tau. Denne elva var ikke mer enn toppen et par kilometer lang, så det gikk ganske fort. Vi fløtte oss gjennom de flotteste fiskekulper før vi til slutt kom ned på den 17 km lange Geavdnajajävri.
Også her hadde vi fin vind i ryggen. Anne og jeg begynte optimistisk å dorge med ei stang, men vinden tok på, og vi innså at vinden etterhvert ble for sterk for fisking.
Turens lengste padleetappe skulle vise seg å bli unnagjort på på bare noen få timer. En stabil, sterk vind i ryggen ga oss etterhvert en voldsom fart. Bølgene ble ble større og større, og innimellom så store at vi til tider ikke så den andre kanoen, men ettersom vinden samtidig blåste mot land kunne vi trygt fortsette ferden så lenge vi holdt oss nogenlunde landnært. Om vi skulle være så uheldige å gå rundt med en av kanoene, var det verste som ville skje at vi fikk oss en dukkert (noe som sikkert ikke hadde skadet noen av oss på dette tidspunktet uansett).
I østre enden av Geavdnajajävri åpnet landskapet seg mer opp og vi så hvordan det begynte å falle ned i retning Leinavatn. Mellom Geavdna og neste vann var det kun en meter høydeforskjell og et kort padlbart elvestykke før vi stoppet hvilte litt. Merk dere Rannveig i fosterstilling på bildet under.
Til tross for at vi nå nærmet oss en 8 km lang elv som kjentmannen hadde forberedt oss på at ikke var padlbar (!!!), var vi nå med godt mot. En kollega av meg hadde fortalt skumle historier om kjempeørret i Geavdnajokka (elva), og det var gulerot nok for meg. Innholdet i sekkene, som muligens var litt for hardt pakket for denne type tur, begynte å bli lettere, og nå skulle jeg for alvor få nyte godt av vadestøvlene jeg hadde dratt med meg. I ei grunn, men stri og steinete elv skulle disse vise seg å bli et uvurderlig hjelpemiddel. Til stor frustrasjon for Anne kunne jeg vasse nedover elva og for det meste fløte kanoen på egenhånd. Frustrasjon for anne? Jo, ho ville jo også være med på moroa. For, fort gikk det likevel ikke. Kjentmannen fortalte at sist de var der hadde det ene paret gitt seg ivei og padle dette partiet. Det hadde gått mye fortere enn å fløte - ei lita stund, men så hadde de visst brukt ganske mye tid på å finne igjen alt utstyret da de kantet. Så, ja, vi valte den enkle, men kanskje litt kjedelige varianten som skulle vise seg å spise seg nedover elva med en fart på ca 1 km/t.
To km ned i elva slo vi leir med verdens mest innbydende kulp. Elva rant stri og dyp i ene siden og bak store steiner under vann dannet det seg perfekte bakevjer for markfiske. Høstfargene spilte i sine vakreste farger, og skyene som etterhvert lettet på sløret avslørte nysnø mot blå himmel på de høyeste toppene. Alt kratt, slit, svette og tunge bører var brått glemt og de ekte smilene kom igjen frem. En stund kunne jeg nesten forstå hvordan vår veileder kunne klare å glemme så mange av hinderene underveis. 
Etter litt morgenstell og en kraftig frokost med kruttsterk kaffe, var det virkelig tid til å prøve fiskestanga. Jeg listet meg bort til innosen i hølen og ga meg til å studere. Hvor ville jeg stått om jeg var fisk? Bak den store steinen i midten ble nesten litt for opplagt, så jeg kikket inn mot land på andre siden. Der fløt stømmen litt roligere. Vannet var krystallklart og det var nesten så jeg mistet motet da jeg ikke så fisk. Med et forsiktig kast plasserte jeg søkket slik at marken ble liggende og svive inn under treene som lente seg dristig ut over elvebredden. Ikke noe napp, så med et bestemt nykk i stanga løftet jeg søkket opp fra bunnen og lot det drive en meter lenger ned. En livlig 4 hg Geavdnaørret jafset i seg marken. Etter 20 minutters vider fisking lå den sammen med 2 andre på rundt 7 hg i lyngen og vente på sløyekniven. Det ble med disse tre. Jeg hadde på en adskillig større fisk, men den sleit seg av da søkket kilte seg mellom to steiner. Stygg sak.
Siste etappe ned elva fortsatte gjennom en fantastisk natur. Etterhvert som vi nærmet oss Leinavatn, fikk vi stadig lengre padleturer uten å måtte fløte. Den siste kilometeren fløt elva stille ned gjennom et morenelandskap der elva hadde gravd seg gjennom sandbankene som isen hadde lagt igjen over årene. I dette landskapet glemte vi alt som hadde vært slitsomt på turen, og da elva omsider fløt ut i et blikkstille Leinavatn, var det med med en bestemt følelse av at her kom vi til å dra tilbake. Det begynte imidlertid å bli mørkt, så vi holdt jevn fart ut over vannet på vei til statskog-hytta som ventet oss en 5 kms padleetappe unna. Der ventet TSI-fjellgruppa på oss med god mat og drikke som var kjørt inn med motorbåt over Altevatnet. Vi visste at de hadde fyrt opp både badstu og badestamp, så det var med kraft i åretakene vi dro ut over det store vannet.
Midt utpå vannet blåste begynte det å blåse opp. Som om noen hadde skrudd på en bryter forvandlet vannet seg fra å være blikk stille til å gå hvitt i bølgetoppene. Vinden økte på, og vi følte brått at vi fant oss i en situasjon vi ikke hadde kontroll over. Vi hadde vinden rett inn i baugen, og måtte gi all kraft i hvert åretak for å ha noen sjanse til å komme fremover. Avstanden ble etterhvert større mellom de to kanoene, og vi vurderte flere ganger om vi skulle padle inn mot land. Men å snu inn mot land innebar å legge kanoen med breisida mot vinden, og det hadde vi fryktelig lite lyst til. Med taktfaste "å HOI - å HOI" kunne vi etterhvert skimte land i halvmørket foran oss. Da vi kom i land, viste "land" seg å ikke være land, men ei lita øy. Vel vitende om at under en kilometer unna satt vennene våre og ventet på oss i ei varm hytte, tok vi til fornuft og innså at vi ikke kom til å nå frem før neste dag. Det er jo noe som heter at man skal grave seg ned i tide, og det valgte vi å gjøre denne kvelden. Med 3 grader i vannet, har man ikke store sjansen til å klare seg om uhellet skulle være ute i mørket midt ute på vannet 6 mil fra bilvei. Da fikk heller komforen på "Villmarksslottet" til statskog vente.
Vi slo opp bare ett telt denne kvelden. Litt fordi vi hadde et lite håp om at vinden skulle løye like brått som den var kommet, men også fordi det ikke var plass til stort mer på denne øya vi søkte ly på.
Dagen etter var vinden fremdeles sterk, men dagslyset og litt hvile gjorde at motet var noe bedre, og vi kunne padle de siste hundre meterne frem til statskoghytta www.inatur.no/infopages/00/15/48/52/Statskog-Leinahytta-i-Bardu.html
Her stod allerede fårikålen på kok, og dampen stod innbydende opp av badestampen. Men, først: Bading! Det var da det virkelig gikk opp for oss hvor galt det hadde gått om vi hadde veltet midt utpå vannet...
Gromørret på 2 kilo er ikke uvanlig i Indre Troms
TAKK FOR EN MINNEVERDIG TUR, RANNVEIG OG RUNE!
