Først vil jeg rette opp en liten feil i forrige innlegg. Vi forandret planene og dro på fisketur til Dividalen. Dividalen er inngangsporten til fiskeparadiset i Anjavassdalen hvor det hvert år blir tatt røyer opp i mot 5 kg. Jeg har lenge ønsket å legge turen til Voumavannet og Anjavannet, men ettersom det forutsetter en dagsmarsj i hver ende av turen, har det vært vanskelig å få det til. Denne helga bestemte vi oss likevel for å gjøre et forsøk. Fra parkeringsplassen ved enden av skogsbilveien opp fra Frihetsli er det 19 langs Nordkalottleden til Vouma. Anne og jeg gikk inn til Ole Nergårdbua på fredag kveld. Vi hadde egentlig planer og må ligge under åpen himmel, men da den åpne hytta dukket opp foran oss passet det jo egentlig greit.
Da vi stoppet opp utenfor hytta, fikk vi en merkelig følelse av at vi ikke var alene. Foruten Kaiser, som hadde vært med på å holde tempoet, oppdaget vi at noen haddde fulgt etter oss. Vi løftet blikket og så nedover dalen og så noe stort og svart som kom nærmere: Ei sky av svermende, blodtørstige mygg som hadde fulgt oss fra parkeringsplasen. Vi stormet inn i hytta og etter en halv times intens myggkalsking så det igjen ut til at vi hadde fått hytta for oss selv. Vi fyrte i ovnen og laget oss et bedre måldtid.
Da vi omsider skulle legge oss, oppdaget vi at vi hadde gjort en skikkelig brøler. Hytta var blitt god og varm. Veldig varm. Faktisk så varm at det ikke var mulig å ligge i soveposen. I utgangspunkte ikke noe stort problem, men det viste seg at hytta ikke var tett og at myggen klarte å finne veien inn i hytta likevel. Det ble ei lang natt med lite søvn. Kanskje ikke noe søvn i det hele tatt. Jevnt og trutt summet myggen over senga. Så fort vi duppet av et lite øyeblikk, benyttet den anledningen til å sette seg ned. Kaiser fikk heller ikke fred. Hele natta gikk han urolig rundt på gulvet og glefset etter plageåndene.
Etter frokost neste dag bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på å gå til Vouma. Vi var klar over at det kom til å bli mye gåing og lite fisking, men to tre timer fisking i dette vannet var kanskje verdt å gå det siste 13 km for. Om vi ikke skulle komme oss helt frem til Vouma, skulle jo likevel mulighetene være mange langs Anjavasselva som renner langs stien.
Vi begynte å gå. Det var fantastisk sommervær. Nesten litt i varmeste laget, men i Nord-Norge skal vi ikke klage på varmen. For å korte ned historien litt, kan jeg allerede avsløre at vi kom oss aldri til Vouma. Vi fikk faktisk ikke så mye som kastet et eneste kast med slukstanga hele dagen. Selv på høylys dag med litt trekk i lufta var myggplagen så intens at det var ikke en gang råd å få satt seg ned og spise nista. Huff... Etter ca 9 km fant vi ut at dette ikke var til å holde ut, og vi bestemte oss for å evakuere og komme oss hjem. Aldri før har jeg gått så lang så fort. Myggen beit gjennom gore-tex og alt som var. Verst gikk det utover fremsiden av lårene og skuldrene. På lårene var det så tett med stikk at de kunne ikke skilles fra hverandre. Kaiser var bitt til blods under magen og var heller ikke særlig fornøyd. Ser ikke bort i fra at dette kanskje var siste gang vi drar til indre Troms første uka i juli.
