.JPG)
10. september begynte småviltjakta. Første tur gikk til Senja. Med tanke på de høye besøkstallene på denne siden, så gir jeg derfor ikke noen detaljert beskrivelse av hvor vi jaktet. Vil jo helst ha rypefjellet for meg selv...
Vi var fire personer (Jan Vidar, Silje, Anne og meg) og to hunder som pakket oss inn i bilen vi får med på kjøpet når vi passer Kaiser. Likevel er det ikke langt unna at det var bedre plass der enn hva det pleier å være på en vanlig tur med Fia. Rune og en liten ekspedisjon fra fjellgruppa (www.fjellgruppa.no) tok buss fra byen og møtte oss på fjellet. Som vanlig kom vi oss sent fra Tromsø, så det be til at vil ikke gikk ut i terrenget før på lørdagsmorgenen. Men da kom vi oss til gjengjeld styggtidlig ut. Og det var jammen verdt det, for man skal stå tidlig opp om morgenen om man skal se mer ryper enn det vi gjorde den dagen! Med blytung sekk gikk vi ikke noen store omveier fra bilen til campplassen vi hadde avtalt med Rune. Der sattte vi opp teltet, og mannet (og kvinnet) oss opp til å ta fatt på steinura. For det er i steinura man finner rypene. Jo verre det er å ta seg frem, og jo dårligere odsene virker for at man skal komme seg helskinnet ned igjen, desto større sjanse er det for å finne fugl. Slår bare ikke feil! Dette er sansynligvis også mye av grunnen til at rypebestanden tåler det store jaktpresset som den utsettes for. Store mengder fugl oppholder seg på steder som ikke er tilgengelige for jegere.
.JPG)
.JPG)
Selv om vi gikk ganske rett opp til leirplassen, så vi litt fugl på vei inn i terrenget, og forhåpningene steg. Det var i alle fall 2-3 fugl i området. Det hjelper godt på motivasjonen å vite at det ikke er helt tomt. I fjor hadde Henrik og jeg oss en jakttur til Arnøya/Skibottendalen hvor vi gikk i 4 dager uten å se mer enn 3 ryper. Sånt noe tærer på både selvtillit og jaktlyst i lengden. Etter å ha fått campen på plass satte vi kursen mot fjellrypa. Etter å ha gått i en drøy time støkte hadde Jan Vidar fått skutt seg en hare og jeg hadde støkt det første kullet. Men det så en stund ganske dystert ut. Fuglene lettet på 200 meters avstand og ville slettes ikke være med på leken.
.JPG)
Alt i alt så vi ikke så mye fugl før vi kom inn i ei fjellside med relativt mye vegetasjon av bjørkekratt. Her løstnet det derimot til gangs! Årets første skuddsjanse ble godt tatt vare på, jeg kunne stolt legge en gråspraglete fugl i rypenettet. Denne fuglen fikk etter hvert selskap av 2 artsfrender før skumringen minnet oss på at vi hadde et godt stykke å gå før vi var tilbake i campen. På vei tilbake så jeg plutselig noe 100 meter fremme i silhuett mot solnedgangen. På en stein satt en enslig stegg og speidet utover dalen. Et helt fantastisk syn! Så fantastisk at da jeg etter en halv times sniking i ura endelig kom på skuddhold, vurderte jeg å heller plukke frem kameraet. Men det ble ikke noe av, og også denne ble omhyggelig plassert i nettet sammen med de tre andre før vi gikk hjem.
.JPG)
.JPG)
Dagen etter var vi mildest sagt slitne i kroppen, og det tok lang tid før vi fikk stablet oss på beina. Jan Vidar valgte å holde senga, noe han egentlig også ga ganske tydelig uttrykk for allerede etter første jaktdag. Da hadde det allerede smelt to skudd som kunne tyde på at noen var kommet oss i forkjøpet. Pokker! Det er det verste som er å føle at man går og jaker på restene etter andre. Vi gjorde nå likevel et forsøk og gikk tilbake til samme terrenget som vi var i første dag. Mens vi første dagen hadde sett et sted mellom 200 og 300 fugl her, så vi ei enslig rype, mens vi jevnt og trutt hørte skudd bunnen av dalen. Neste gang går vi kanskje ikke to dager på rad i samme terreng?
Det har så langt blitt tre fine helger på jakt. TJFs hytte på Molnes på Kvaløya tjente som utgangspunk for den andre turen. Anne og jeg tok med oss to ryper fra helga før som middagsbackup i tilfelle jaktlykka ikke skulle slå til. Og det gjorde vi lurt i. Vi så riktignok et stort lirypekull, men det ble med en bom, og det var det nærmeste vi kom fugl denne helga.
Den så langt siste turen ble lagt til Arnøya. Her har jeg tidligere år vist seg å kunne være stor variasjon i rypebestanden. De to første årene så vi bra med fugl, men det tredje året var det knapt ei fjær å se. Harebestanden er likevel enorm. På 60-tallet var det en luring som fant på å sette ut noen harer på øya, og siden har bestanden vokst vanvittig. Havørna er nemlig harens eneste naturlig fiende på Arnøya.
Jeg kjørte ut med farfar på torsdags morgen, og Anne skulle komme etter med båt etter jobb på fredagen. Slik ble det likevel ikke for Anne ble beordret til å jobbe nattevakt fredag til lørdag.
Fredagen gikk jeg ut idet det begynte å lysne. Det tok ikke lang tid før den første haren hoppet ut av buskene, men denne fikk lov å hoppe i fred ettersom jeg visste at det kom til å by seg flere muligheter. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å ha mer vekt i sekken enn nødvendig når jeg skulle ta fatt på stigningene. På vei til et område som jeg har hatt god erfaring med tidligere støkte jeg orrfugl flere ganger, men holdene var for lange. Allerede før jeg var kommet frem til målet kunne jeg høre kaklingen fra liryper, og spenningen steg flere hakk. Kunne det virkelig være tilfelle at jeg kom til å finne bra med fugl? Jo da, det var fugl over alt. Store kull, små kull, enslige fugl, orfugl og harer i ei salig blanding. Etter mye dårlig skyting og en god porsjon uflaks kunne jeg likevel telle opp 3 fugl i sekken da jeg vendte hjemover. På vei over fjellet tilbake til farfar gikk jeg opp flere flokker med fjellryper, men holdene ble litt vel lange.
Etter turen på Senja trodde jeg at jeg hadde lært at det ikke lønte seg å gå i samme terreng to dager på rad, men den gang ei. Spenningen og forventningene var for stor til at jeg kunne la være. Jeg gikk tilbake der jeg hadde vært dagen før og opplevde en akkurat like fantastisk dag. Før klokka var blitt 10 hadde jeg hatt 100 % uttelling på de tre skuddmulighetene som hadde bydd seg og bar 2 harer og ei rype i sekken. Da dagen var omme, kunne jeg stolt trekke frem fem liryper og to harer av sekken da farfar spurte hvordan det hadde gått. Er det dette man kaller en bag limit – når det ikke er plass til mer i sekken?
Denne siste jaktturen til Arnøya skriver seg høyt opp på lista over de største friluftsopplevelsene jeg noen gang har hatt. Jeg fikk oppleve en fantastisk nordnorsk natur kledd i høstfarger og en viltbestand jeg aldri har sett maken til.
Vi var fire personer (Jan Vidar, Silje, Anne og meg) og to hunder som pakket oss inn i bilen vi får med på kjøpet når vi passer Kaiser. Likevel er det ikke langt unna at det var bedre plass der enn hva det pleier å være på en vanlig tur med Fia. Rune og en liten ekspedisjon fra fjellgruppa (www.fjellgruppa.no) tok buss fra byen og møtte oss på fjellet. Som vanlig kom vi oss sent fra Tromsø, så det be til at vil ikke gikk ut i terrenget før på lørdagsmorgenen. Men da kom vi oss til gjengjeld styggtidlig ut. Og det var jammen verdt det, for man skal stå tidlig opp om morgenen om man skal se mer ryper enn det vi gjorde den dagen! Med blytung sekk gikk vi ikke noen store omveier fra bilen til campplassen vi hadde avtalt med Rune. Der sattte vi opp teltet, og mannet (og kvinnet) oss opp til å ta fatt på steinura. For det er i steinura man finner rypene. Jo verre det er å ta seg frem, og jo dårligere odsene virker for at man skal komme seg helskinnet ned igjen, desto større sjanse er det for å finne fugl. Slår bare ikke feil! Dette er sansynligvis også mye av grunnen til at rypebestanden tåler det store jaktpresset som den utsettes for. Store mengder fugl oppholder seg på steder som ikke er tilgengelige for jegere.
.JPG)
.JPG)
Selv om vi gikk ganske rett opp til leirplassen, så vi litt fugl på vei inn i terrenget, og forhåpningene steg. Det var i alle fall 2-3 fugl i området. Det hjelper godt på motivasjonen å vite at det ikke er helt tomt. I fjor hadde Henrik og jeg oss en jakttur til Arnøya/Skibottendalen hvor vi gikk i 4 dager uten å se mer enn 3 ryper. Sånt noe tærer på både selvtillit og jaktlyst i lengden. Etter å ha fått campen på plass satte vi kursen mot fjellrypa. Etter å ha gått i en drøy time støkte hadde Jan Vidar fått skutt seg en hare og jeg hadde støkt det første kullet. Men det så en stund ganske dystert ut. Fuglene lettet på 200 meters avstand og ville slettes ikke være med på leken.
.JPG)
Alt i alt så vi ikke så mye fugl før vi kom inn i ei fjellside med relativt mye vegetasjon av bjørkekratt. Her løstnet det derimot til gangs! Årets første skuddsjanse ble godt tatt vare på, jeg kunne stolt legge en gråspraglete fugl i rypenettet. Denne fuglen fikk etter hvert selskap av 2 artsfrender før skumringen minnet oss på at vi hadde et godt stykke å gå før vi var tilbake i campen. På vei tilbake så jeg plutselig noe 100 meter fremme i silhuett mot solnedgangen. På en stein satt en enslig stegg og speidet utover dalen. Et helt fantastisk syn! Så fantastisk at da jeg etter en halv times sniking i ura endelig kom på skuddhold, vurderte jeg å heller plukke frem kameraet. Men det ble ikke noe av, og også denne ble omhyggelig plassert i nettet sammen med de tre andre før vi gikk hjem.
.JPG)
.JPG)
Dagen etter var vi mildest sagt slitne i kroppen, og det tok lang tid før vi fikk stablet oss på beina. Jan Vidar valgte å holde senga, noe han egentlig også ga ganske tydelig uttrykk for allerede etter første jaktdag. Da hadde det allerede smelt to skudd som kunne tyde på at noen var kommet oss i forkjøpet. Pokker! Det er det verste som er å føle at man går og jaker på restene etter andre. Vi gjorde nå likevel et forsøk og gikk tilbake til samme terrenget som vi var i første dag. Mens vi første dagen hadde sett et sted mellom 200 og 300 fugl her, så vi ei enslig rype, mens vi jevnt og trutt hørte skudd bunnen av dalen. Neste gang går vi kanskje ikke to dager på rad i samme terreng?
Det har så langt blitt tre fine helger på jakt. TJFs hytte på Molnes på Kvaløya tjente som utgangspunk for den andre turen. Anne og jeg tok med oss to ryper fra helga før som middagsbackup i tilfelle jaktlykka ikke skulle slå til. Og det gjorde vi lurt i. Vi så riktignok et stort lirypekull, men det ble med en bom, og det var det nærmeste vi kom fugl denne helga.
Den så langt siste turen ble lagt til Arnøya. Her har jeg tidligere år vist seg å kunne være stor variasjon i rypebestanden. De to første årene så vi bra med fugl, men det tredje året var det knapt ei fjær å se. Harebestanden er likevel enorm. På 60-tallet var det en luring som fant på å sette ut noen harer på øya, og siden har bestanden vokst vanvittig. Havørna er nemlig harens eneste naturlig fiende på Arnøya.
Jeg kjørte ut med farfar på torsdags morgen, og Anne skulle komme etter med båt etter jobb på fredagen. Slik ble det likevel ikke for Anne ble beordret til å jobbe nattevakt fredag til lørdag.
Fredagen gikk jeg ut idet det begynte å lysne. Det tok ikke lang tid før den første haren hoppet ut av buskene, men denne fikk lov å hoppe i fred ettersom jeg visste at det kom til å by seg flere muligheter. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å ha mer vekt i sekken enn nødvendig når jeg skulle ta fatt på stigningene. På vei til et område som jeg har hatt god erfaring med tidligere støkte jeg orrfugl flere ganger, men holdene var for lange. Allerede før jeg var kommet frem til målet kunne jeg høre kaklingen fra liryper, og spenningen steg flere hakk. Kunne det virkelig være tilfelle at jeg kom til å finne bra med fugl? Jo da, det var fugl over alt. Store kull, små kull, enslige fugl, orfugl og harer i ei salig blanding. Etter mye dårlig skyting og en god porsjon uflaks kunne jeg likevel telle opp 3 fugl i sekken da jeg vendte hjemover. På vei over fjellet tilbake til farfar gikk jeg opp flere flokker med fjellryper, men holdene ble litt vel lange.
Etter turen på Senja trodde jeg at jeg hadde lært at det ikke lønte seg å gå i samme terreng to dager på rad, men den gang ei. Spenningen og forventningene var for stor til at jeg kunne la være. Jeg gikk tilbake der jeg hadde vært dagen før og opplevde en akkurat like fantastisk dag. Før klokka var blitt 10 hadde jeg hatt 100 % uttelling på de tre skuddmulighetene som hadde bydd seg og bar 2 harer og ei rype i sekken. Da dagen var omme, kunne jeg stolt trekke frem fem liryper og to harer av sekken da farfar spurte hvordan det hadde gått. Er det dette man kaller en bag limit – når det ikke er plass til mer i sekken?
Denne siste jaktturen til Arnøya skriver seg høyt opp på lista over de største friluftsopplevelsene jeg noen gang har hatt. Jeg fikk oppleve en fantastisk nordnorsk natur kledd i høstfarger og en viltbestand jeg aldri har sett maken til.
