Ørretfest på Ringvassøy

Vi har vært flinke til å reise på tur den siste tiden. Lørdag 3. mars ble Fia igjen flyt til smertepunktet med utsyr. Med en lavvo, 4 par ski og to vedsekker på taket og smekk full bil kjørte vi til igjen tilbake til go'vannet vårt på Ringvassøy. Kirsti og jeg gikk to turer fra campen til bilen for å få alt med oss, mens Silje og Rannveig var igjen og gravde ut plass til å slå opp en 14-manns lavvo. God jobbet, og det var ikke få timer heller de stod og spadde. Så ille var det faktisk at Silje pådro seg en ukes sykemelding og senebetendelse i høyrearmen:-)



Siden forrige tur hadde jeg nå gått til anskaffelse av et eget isbor som jeg hadde stor tro på. 10 cm i diameter skulle gjøre det adskillig enklere å komme seg gjennom isen, men det viste seg snart å være en grunn til at jeg hadde fått det for en hundrelapp. Det var sløvt. Og dæven døtte så sløvt det var! Men, det gikk da heldigvis an å slipe det opp, og da det var gjort, ble det gull og et godt kjøpt må jeg jo si.



Lavvolivet er trivellig, men det kan fort bli litt røykfullt om ikke vi får trekken til å stemme.



Vi satte ut 8 snøer som fisket utover dagen, men fikk ikke allverdens med fisk. Kanskje en 8-10 stykker, men størrelsen var ikke allverdens å skrive hjem om.
På søndagsmorgenen var derimot bettet av et helt annet kaliber på de samme hullene. Været var helt über, og hadde det ikke vært for at Siggy hadde ordnet med at hun skulle på kveldsvakt på UNN, så hadde vi blitt sikkert blitt fælt solbrente alle mann. Så, godt var det.




Frem til vi måtte vende snuten hjemover hadde vi fått 27 fine ørreter og fisken stod i kø under isen. Vi lot lavvoen stå da vi dro for komme tilbake for å være fra mandag til tirsdag. For unngå å "miste" hullene, lot jeg to snører stå igjen i de beste hullene. Riktignok uten mark, for det ville vært for synd om fisken ble stående over et døgn å slite. Men, fisken bet på kroken selv uten agn. Det var til og med en sværing som klarte å slite sena. Ergerlig eller fantastisk? Jeg vet ikke helt, men snodig i alle fall.

Med skikkelig blod på tann kom vi tilbake på mandagen. Silje og Kirsti var nå byttet ut med Anne og Rune. Da vi gikk opp på kveld var vi vitne til kanskje det som ble omtalt som det mest storslåtte nordlyset vi har sett så lenge vi har bodd her i nord. Fisket var heller dårlig på denne turen, men det kan jo tenkes at det skyldes at vi rett og slett hadde tømt vannet. Vi hadde et fantastisk vær og nøt skikkelig påskesteming i snøen, mens vi så på de andre som var på vannet.